Years & Years Q&A @ØYA

Years & Years (Fra venstre: Mikey, Emre, Olly) 

Years & Years holdt på i mange år før de fikk sitt endelige gjennombrudd tilbake i 2015. De er en britisk elektronika-trio grunnlagt i London. Trioen består av frontvokalist og pianist Olly Alexander, bassgitarist Mikey Goldsworthy og Keyboardist Emre Türkmen. Musikken til trioen kan beskrives som elektro-pop, med innslag av R&B og 90-talls house-elementer. De solgte over 55 000 av albumet Communion den første uken etter utgivelsesdato, og entret #1 på den britiske albumlista den 17. juli 2015 og ble så den raskest solgte debutskiva det året av et britisk band.Jeg møtte trioen mellom slagene på backstageområdet på Øyafestivalen, tre uker etter albumutgivelsen og rett før de gjorde sin første konsert på norsk jord.

Gratulerer så mye med Communion. Hvordan føles det å ha debutalbumet ute?

Mikey: Det føles godt. Hehe. Det føles ut som å føde et barn, ikke at jeg vet hvordan det føles og jeg kommer heller aldri til å få vite hvordan det føles. Haha.

Emre: Det var en nervepirrende dag. Det var veldig smertefullt den dagen vi slapp det, men også veldig viktig.

Olly: Jeg vet ikke helt. Jeg føler at det er veldig rart og utrolig at det nå er ute. Jeg så en annonse, nå nylig, og da stod det: Communion av Years & Years, ute nå. Helt sykt for min del.

Emre: Hvor, på TV-en?

Olly: Nei, det var fra et telefonselskap og en av telefonkioskene hadde en annonse på seg og det stod Years & Years er ute nå. Det er veldig rart, og det føles veldig surrealistisk.

Mikey: Da jeg var på stranda i New York, var det noen jenter som spilte Breathe høyt fra iphonene, det var veldig kult å høre at noen gjorde det.

Emre: Jeg syns det egentlig er ganske irriterende og jeg hater når folk gjør det. Når de spiller musikk høyt fra en iphone offentlig blant folk, selv om det er oss. Det er smerte.

Selv om det er deres musikk, det er ikke bra?

Emre: Nei, det er irriterende da også.

Hvis dere kan velge en favorittlåt fra albumet hver, hvilken låt og hvorfor?

Mikey: Haha, det blir som om jeg skulle velge favoritt-ungen min i familien.

Olly: Du har ingen unger.

Mikey: Jo, alle låtene for meg føles som mine unger.

Emre: Jeg velger Real, grunnen er at den er veldig bra. Haha.

Olly: Jeg må nok velge Memo, fordi den er på en måte litt annerledes og jeg føler den er veldig ærlig.

Mikey: Jeg velger 1977, hehe. Den er veldig bra på mange måter, i tillegg er den deluxe.

Fordi dere la til flere låter til selve utgivelsen, som en slags bonus?

Emre: Jaja, det var en slags overraskelse for oss da vi så tracklisten. Neida, vi følte vi ville gi enda mer til fansen enn det vi hadde lovet. Vi håper de ble fornøyd med bonuslåtene.

Utenom albumutgivelsen, hva har vært det største høydepunktet hittil i år?

Emre: Ved siden av albumet, må jeg nevne Glastonbury. Det var i hvert fall et stort høydepunkt for min egen del. Det er litt som når du møter berømte mennesker og ikke vil bli skuffet, det var litt sånn. Det var virkelig spesielt. Det var et stort publikum, og det var skikkelig godt å opptre der.

Emre under opptredenen på Glastonbury i 2015.

Men hva er den rareste spillejobben dere har hatt?

Emre: Det er lett å svare på.

Mikey og Emre snakker om hverandre.

Mikey: Båten, kanskje? Vi dro for å spille på en båt.

Emre: Det var vår første gig noensinne. I England et eller annet sted, ja, i Norfolk.

Mikey: Det var på en nederlandsk pannekakebåt, haha. Veldig, veldig liten. Det var ikke et cruiseskip eller noe. Den var skikkelig liten. Og vi varmet opp for et rock-cover band, som spilte på den båten hver eneste uke.

Emre: De bare brakte inn en ny gitarist siden deres opprinnelige gitarist hadde fått hjerteinnfarkt og det hele bare var skikkelig spesielt. De spilte coverlåter av Jimmy Hendrix osv.

Apropos medlemmer i band. Trommisen deres, Dylan, han er ikke med på intervjuer?

Emre og Mikey i kor: Nei, haha. Vi sparket ham, neida.

Olly: Dylan er ikke ekte.

Mikey: Dylan er et hologram, haha.

Gutta ler om hverandre.

Men Olly, du skriver åpenbart mesteparten av tekstene.

Emre: Jeg skrev den aaaahhh aaaahhh, neida, jeg gjorde ikke det.

Okey. Men, Mikey og Emre. Hvordan kan dere relatere dere til Olly sine tekster? 

Olly. Min smerte..

Emre får latterkrampe.

Mikey: Jeg sliter med å relatere meg til tekstene.

Emre: Vi har virkelig ikke noe valg.

Olly: De blir tvunget til å kjenne seg igjen i tekstene, de må det.

Emre: Vi må ha en kjenne-seg-igjen-i-tekstene bootcamp, hvor vi har møter i mørket for å diskutere tekstene til Olly, haha. Kan vi kjenne oss igjen, ja, jeg tror det. Jeg mener, alle har hatt problemer i et forhold, og kanskje har fått hjertet sitt knust, så ja, det er lett å kjenne seg igjen i tekstene.

Mikey: Jeg har ikke fått hjertet mitt knust.

Olly: Mikey er grusom i enhver setting, han prøver bare å tøffe seg.

Emre: Hans smerte blir relatert til alt. Vi sier det sånn. Ja, vi kan begge to relatere oss. Til og med hologram-Dylan, haha.

Dylan Bell er Years & Years sin utvalgte på trommer.

Kan vi forvente oss noen samarbeid med andre artister i nær framtid?

Emre: Mest sannsynlig. Ikke før om en liten stund. Det har bare gått tre uker siden vi slapp albumet. Men Olly har allerede gjort et par, han gjorde samarbeid med The Magician og Tourist.

Mikey: Jeg hørte faktisk det beste samarbeidet nå nettopp, jeg måtte skrive det ned. Vent litt, det er.. Inna og Pitbull – Good Time. Herregud, jeg skal spille den høyt for alle om litt.

Olly: INNA, jeg trodde du mente Ina.

Emre: Pitbull? Ja, skriv det ned.

Dere vil samarbeide med Pitbull? Han er en hitmaskin.

Emre: Jeg skjønner det ikke helt, han er helt fæl. Sa du hitmaskin?

Ja?

Mikey: Det er det beste ordet jeg noen gang har hørt.

Emre: Er det et ord?

Olly: Selvfølgelig, det er et ord for en som lager mange hits.

Emre: Ja, jeg skjønte det nå.

Mikey drømmer om å samarbeide med den frittalende fest-rapperen Pitbull.

Men Olly, du gjorde Stronger med Clean Bandit, det må være en uoffisiell versjon? 

Olly: Ja, på en måte. Jeg skrev bare en del av den. Og jeg fikk lov til å synge på den og uoffisielt gi den ut.

Emre: Jeg elsker den låta. Olly sin versjon, så klart.

Men har suksessen endret dere på noen måte?

Emre: Bare gjort meg bedre enn jeg allerede var, og jeg var faen meg bra da vi startet.

Olly: Ouff, du må… selvtillit har du fått med andre ord.

Mikey: HAHAHA

Emre: Før var jeg helt grei, nå er jeg uten tvil fantastisk. Neida, suksessen har ikke endret oss så veldig mye, tror jeg.

Olly: Jeg skulle ønske suksessen vår hadde endret meg mer. Haha. Jeg føler meg fortsatt veldig tom og verdiløs, neida. Jeg føler meg mer verdsatt.

Emre: Det er en skam, virkelig.

Hva med deg, Mikey?

Mikey: Jeg føler meg bare mer trøtt. Haha. Jeg føler at jeg har sett veldig mange flyplasser, noe jeg har gjort. Utenom det, har ikke suksessen endret oss noe særlig.

Hva er det verste rådet dere har fått og tatt?

Emre sin telefon ringer. Nei, det var spotifyen min. Den begynte å spille fra lomma mi. Jeg spiller Crash-Test.

Olly: Det er spøkelses-Dylan som gjorde det.

Alle ler. 

Emre: Verste råd jeg har gitt eller tatt? Så noen ga meg et råd, og jeg tok det, men det var et dårlig råd?

Ja, det stemmer. 

Olly: Det er vanskelig å svare på, jeg prøver å tenke ut noe.

Emre: Åh, wow, Dette var faktisk ikke lett.

Mikey: Noen fortalte meg at kråkeboller var veldig godt, men det var det ikke.

Olly: Nei, det er sant. Det var ekkelt. Det var ikke bra.

Alle tre prøver å gruble fram noe, uten særlig hell. 

Emre: Fakk!

Vanskelig å svare på?

Olly: Dette er vanskelig å svare på, skikkelig vanskelig.

Mikey: Ja, enig.

Stillheten tar over.. før Emre er inne på noe. 

Emre: Noen fortalte meg, helt ærlig, jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg prøver å tenke.

Hva med dette året, noen dårlige råd?

Olly: Gutta, hvem har gitt oss dårlige råd?

Emre: Dette er et virkelig godt spørsmål.

Olly: Jeg kommer ikke på noe.

Bare gode råd så langt?

Emre: Noen sa til oss at det ville gå fint å holde åtte konserter på fire dager under South By South West. Og det var en ordentlig katastrofe. Det var en dårlig idé. Det tok litt tid, men dette må være svaret vårt.

Åtte konserter på fire dager er ikke å anbefale. 

Hvordan vil musikken deres lyde i årene fremover?

Olly: Jeg vet ikke helt.

Emre: Det kommer helt ann på om albumet gjør det bra, om ikke må vi bare gjøre det vi har gjort tidligere, på nytt.

Olly: Jeg tror det kommer til å bli mye verre. Haha

Mikey: Eller mye bedre? Hvem vet. Nei, mye verre, mye, mye verre.

Olly og Emre snakker om hverandre.

Emre: Ja, det kommer til å bli verre. Jeg vet ikke helt. Vi lød helt annerledes ut da vi startet, for rundt fire-fem år siden. Jeg vil si fire år, men det er fem år siden. Og jeg ser for meg at det blir veldig annerledes nok en gang. Men det er fortsatt veldig vanskelig å høres annerledes ut, det er vanskelig å komme seg vekk fra alt det andre. Men jeg tror vi kommer til å eksperimentere mer i framtiden.

Mikey: Jeg vil virkelig dra til Trinidad og Tobago og kjøpe en skarptromme. De har en slags Skarptromme-festival der.

Emre: Må du dra hele veien dit for å kjøpe en tromme?

Emre diskuterer videre med Mikey, mens Olly og jeg prater videre.

Olly: Jeg liker håndskriften skikkelig godt.

Å? Du liker håndskriften min?

Olly: Ja, den er virkelig fin.

Emre og Mikey snakker om Trinidad og Tobago, mens Olly og jeg snakker om min egen håndskrift. 

Jeg skrev det for en time siden, veldig kjapt. Jeg var også litt stresset for å rekke intervjuet, med tanke på køen på utsiden. 

Olly: Ikke stress, livet er for kort til å stresse.

Olly: De oppfører seg dumme. De snakker om T&T enda. Ingen bryr seg.

Har dere sett på lineupen her, i så fall hva vil dere se?

Mikey: Jeg vil se In Flames.

Olly: Jeg vil se Shamir.

Mikey: Jeg vil se Caribou.

Olly: Ja, Caribou kommer til å bli bra.

Emre: Ja, vi må se Caribou.

Hvis dere kunne vært på scenen med et annet band/artist her på Øyafestivalen, hvem ville det vært og hvorfor?

Emre: Ja, det må bli Caribou. Men jeg vil bare danse på scenen, og nyte det.

Mikey: Jeg er sikker på at Caribou ville likt at du danset på scenen med dem.

Caribou under sin opptreden på Øyafestivalen i 2015 (Foto: Ihne Pedersen)

Ville dere gjerne blitt lenger på festivalen og opplevd artister som spiller andre dager enn i dag?

Emre: Ja, jeg vil se Florence and The Machine.

Mikey: Åh, jeg vil se Flying Lotus.

Emre: Vi har sett Flying Lotus da.

Mikey, Ja, vi har sett ham noen få ganger. Men den ene gangen husker jeg ikke at jeg så han, haha.

Var du full?

Olly: Han er alltid full. Han var full da vi hilste på han for første gang også, haha.

Drar dere i dag?

Felles: Ja, men vi vil bli lenger.

Hva er planene for resten av året?

Olly: Masse reising og konserter. Vi skal på en lang og spennende turné, som vi gleder oss masse til.

Mikey: Vi skal tilbake til USA, vi skal ha en britisk albumturné. Og vi skal komme tilbake til mange forskjellige europeiske byer.

Ingen tid for hvile?

Olly: Ingen tid for å hvile.

Tidligere i år sa dere i et intervju til GAFFA at 2016 kommer til å bli et tøft år, tror dere fortsatt det?

Emre: Noe vi sa? Ja, det virker som noe vi har sagt.

Ja, vi har det på papir. Jeg har intervjuet i sekken. 

Alle er enige om at det vil bli et tøft år.

Emre: Hvert år er tøft.

Olly: Det blir virkelig tøft å følge opp dette året.

Mikey: 1994 var faen meg lett for meg. Jeg husker det godt.

Olly: Det er ikke bra, hvis det ikke blir tøft hvis du skjønner.

Emre: En utfordring er bra. Hver gang er annerledes. Og utfordringene blir annerledes også.

De snakker i munnen på hverandre.

Mikey: Hvis du intervjuer oss neste år, vil vi kanskje vite svare på det.

Takk for praten, det var utrolig hyggelig.

Alle takker for praten tilbake.

Mikey: Ja, men nå må jeg vise dere videoen.

INNA – Good Time (feat. Pitbull)

Videoen ses i fellesskap mens vi sitter på palle-sofaene på backstageområdet. Latteren sitter løst og gutta spør om jeg vil spille en runde til med badminton – før de setter seg inn i en bil og gjør seg klare for konsert.

Years & Years slapp nylig singelen Meteorite som deres første låt etter debutalbumet Communion.

 

Painfull karaokefest

Foto: Lisa Bjorheim

John Dee, Oslo

Oppsummering: Bassen dirrer i gulvet, mens T-Pain til tider leverer godkjente sanglinjer mellom autotunen. Men det minner mer og mer om karaoke.

30%
Kjip karaokefest

DJ-en tar tak i mikrofonen på håret tre minutter over ti søndag kveld, men det hele er over 49 minutter senere. Stikkordene for denne konserten kan bli oppsummert som uengasjerende, kjedelig og nedstrippet autotuneparade.

En slant av et lite publikum på rundt 200 har samlet seg i kjelleren på John Dee denne søndagskvelden. Noen kjøper pils, andre mingler rundt, mens den resterende folkemassen er plassert rundt om og på stolene trygt rundt i det lille lokalet.

50 listeplasseringer
Etter å ha dannet seg et bilde av hvor kjip stemningen er før konsertstart, gjør jeg et websøk på kveldens attraksjon. T-Pain har intet mindre enn 50 listeplasseringer på Billboard i USA. Dette kan jo love godt. Vi får i hvert fall håpe at settet til Florida-rapperen eier mer fart enn ventemusikken, som minner mer om noe som kunne egnet seg i en bisettelse.

Sidekicken hans forstår jeg lite av hvorfor er her.

Karaoke
Røyken strømmer ut, lysene sentreres og T-Pain kommer hoppende ut til førstelåten Booty Wurk (One Cheek At A Time). Allerede etter første låt minner T-Pain oss på at han ikke kan synge, og noe annet hadde kanskje vært overraskende for hver enkelt. Det er irriterende nok at uerfarne DJ-er trykker på play-knappen og lar musikken gå i sitt eget løp. Men en erfaren artist som denne karen har ingen unnskyldning.

Komisk nok er mikrofonene artisten og sidekicken har fått utlevert, blitt innstilt med utrolig lav lyd. Dermed må ørene sårt tildekkes til tider, når playbacket av autotune stråler ut av høyttalerne. Mange har nok flere av låtene til 29-åringen som en såkalt «guilty pleasure», og allerede som låt nummer to framfører han den eldre hiten Buy You A Drank. Bassen dirrer i gulvet, mens han til tider leverer godkjente sanglinjer mellom autotunen. Men det minner mer og mer om karaoke. Sidekicken hans forstår jeg lite av hvorfor er her.

Produsent
T-Pain har gjort seg bemerket som en dyktig produsent siden han ble signert til Akons label Konvikt Muzik. Videre har han deltatt flittig på feature-fronten og bestemt seg for en eller annen remiks i ny og ne. En av disse er en remiks av Wiz Khalifas Black And Yellow. Her tripper han fram og tilbake mens han synger om acapella-referanser. Nei, takk. Du har allerede bevist at du ikke kan synge.

Videre kommer en av hans mest suksessfulle bidrag på musikkfronten noensinne, nemlig den tidligere Grammy-vinnende Good Life (feat. Kanye West). Ikke overraskende blir den kuttet ned til det minimale, fordi T-Pain har refrengdelen.

All I Do Is Win blir kronen på verket av en painfull karaokefest
Å kutte ned låter skal vise seg å bli T-Pains store gjøremål i kveld. Og når han skal ta oss med tilbake til det gode gamle, klarer han også å søle det bort. Alt fra smashen I’m Sprung, og U And Dat, til Can’t Believe It, I’m In Love With A Stripper og Bartender blir maltraktert ned til det minimalistiske. Man kan føle at T-Pain bryr seg mer om sine nyere hits, enn sine nostalgiske hits.

Skamløst
Ettersom tidene forandrer seg, endrer også bransjen seg. Og det én gang silemyke RnB-soundet T-Pain besatt, har forsvunnet i det kommersielle søppelet. Han virker mer engasjert under låter som LMFAOs Shuffelin’, Hey Baby (Drop It To The Floor feat. Pitbull), og Jamie Fox sin Blame It (On The Alcohol). Man kan stille seg spørsmålet om hvor det ble av gode gamle T-Pain? Ingen vet. Vi kommer heller ikke foruten hitene Low (feat. Flo Rida), Got Money (feat. Lil Wayne) og Kiss Kiss (feat. Chris Brown).

Mot slutten skal den snart 30 år gamle autotunefaren holde det ekstra ekte. Han ønsker at vi skal representere strøket vi kommer fra under I’m So Hood, mens den glir over i en skamløs edit av KRS One sin Sound Of Da Police. Avslutningen er ikke intet mindre enn en selvhyllest. All I Do Is Win blir kronen på verket av en painfull karaokefest.

Wassup?

Torggata før rehabiliteringen / Foto: Anders Haakonsen

Trakkassering
Siden jeg flyttet i sommer fra Majorstuen til Torggata, har jeg blitt oversvømmet av ordene “wassup”. Nærmere helt siden jeg flyttet til Oslo, har ordene svirret ut av menn på gatene. Enten jeg er ute og drikker øl på byen, eller er på vei hjem fra jobb en sen kveld. Lite visste jeg at dette ble sett på som lite positivt. Etter å ha sett et innslag på TV2 hvor kvinner blir trakassert på gaten gikk det mer opp for meg. Disse “wassup”-mennene er av den typen som vil at du skal kjøpe en liten pose med det man kaller for dop. De har som regel ikke dop på seg, men det kan jo selvfølgelig hende. Noen ganger tar de også tak i deg og bombaderer deg med meldinger mens du går forbi. Det kan virke skremmende til tider og er ikke særlig behagelig. Jeg har som regel ignorert de, og hatt musikk på ørene. Det er fordi jeg vet hva som kommer til å skje. Du vet heller aldri om de bærer våpen. 

Nye Torggata
Nå i forrige uke tok det endelig slutt. Etter å ha fortalt det til mamma, vurderte hun å gå til politiet (overbeskyttende much). For det kan jo hende at de mennene er ulovlige innvandrere i tillegg til dopselgere. Uansett, nå er det nesten ikke en eneste “wassup”-mann å se i gatene. Grunnen til det er at Torggata har blitt fornyet. For de siste månedene har det vært arbeid på gatene, slik at mennene kunne gjemme seg bak hjørner osv. Det har også manglet gatelys i gatene, slik at det ikke alltid er like lett å se de. Men, nå er også lysene blitt byttet og Torggata står så og si ferdig. Heldigvis. Nå blir det bedre for alle som går rundt i torggata på nattestid. Mye mulig at de har bevegd seg nærmere Karl Johan. Eller Majorstuen. Ikke vet jeg. Wassup?

Kaffebord

Disse to videoene er en slags teaser på hva jeg var en del av i fjor høst. Prosjektet er ikke helt ferdig, og vi filmer til det fortsatt. Målet var egentlig å lage en kortfilm, men kan godt mulig det blir en musikkvideo av det også. Det er noe usikkert. Handlingen tar sted i Oslo, og hovedpersonen er en flanør. Det vil si at han går mye rundt i byen, ofte alene. Han reiser også andre steder, for å søke ro og lykke. Som sagt, er ikke prosjektet helt ferdig og det er heller ikke bestemt hva som skal skje til slutt.

Vine-film

Til mitt bidrag til videoblogg, har jeg valgt å publisere vine-filmen min. Dette er en samling av nesten alle vinesene jeg gjorde i fjor sommer. Vine er en videoapplikasjon, hvor du kan lage videoer fra ett sekund, til seks sekunder. Applikasjonen ble i fjor et globalt fenomen, og er fortsatt veldig populært blant mange. For min egen del har den dabbet litt av, men jeg følger selvfølgelig “Best Vines” på Facebook. Der blir verdens morsomste og beste Vines samlet. Mine Vines er som regel på seks sekunder og består av alt fra videoer i fylla, på jobb, dødtid med bikkja mi og forsøk på morsomheter. Det er 15 minutter og 58 sekunder som absolutt er verdt det. Lykke til!

Foreldre tenker ikke utenfor boksen

Foto: http://www.babycoloringpages.com 

Mange småbarnsforeldre er ikke åpne for kreativitet og nytenkning når man skal bestemme navn. Det har dessverre blitt en slags trend som helst bør snu. 

I følge tallene hos SSB, vises det at Emma var det mest populære jentenavnet foreldre her til lands valgte å gi sitt barn i fjor. Navnet Emma har økt stadig i popularitet de siste årene og finner seg på topp ti listen siden 2010. Guttenavnet som var mest brukt i 2013, var Filip (Philip).

Nybakte foreldre streber ofte etter det perfekte navn for sitt barn, og kan bruke lang tid med å finne det de mener rett. I tillegg ender mange opp med lite kreative og relativt sikre navn. Da kan vi stille oss spørsmålet: Hvorfor har det seg sånn? Det skal vi se litt nærmere på.

Velger det sikre
Foreldrene til småbarn er ikke flinke nok til å lage egne navn nå til dags, som før i tiden. De velger ofte det som føles tryggest og er ikke villige til å eksperimentere litt med navnevalget. Professor i språkvitenskap Gulbrand Alhaug, mener småbarnsforeldre bør bli flinkere til å lage egne norske navn.

– Et råd jeg veldig ofte velger å gi, er å kombinere deler av flere navn for så å skape et helt nytt navn. Det er fremdeles mange kombinasjoner av navn som aldri har blitt brukt før, sier han.

Dette kan for eksempel være å ta ditt fars navn, og sette sammen med ditt mors navn. Det trengs heller ikke alltid å klinge like bra.

– Det er en bra ting å være unik, legger han til.

Kombinasjon
En som har gått den helt motsatte veien er 21 år gamle Jon Kanon fra Fredrikstad, som ble far for akkurat ett år siden. Med sin samboer valgte de derimot å se bort i fra de mest populære navnene. Det unge paret kunne gått den enkle veien og gitt barnet et simpelt navn som for eksempel Emma. Paret så deretter på mer annerledes og kreative navn. Valget endte til slutt på Theoline, som er en kombinasjon av guttenavnet Theo og jentenavnet Line.

– Emma var ikke en gang et alternativ. Det ble heller aldri foreslått, sier han.

Grunnen til at valget ble Theoline hadde en eneste årsåk.

– Det var navnet oldemoren til min samboer hadde, derfor ble det Theoline, legger han til.

Noe som også kanskje er spesielt, er at Jon selv har en morsom navn-historie. Hans foreldre valgte intet mindre å gi alle hans søsken og han selv navn på tre bokstaver. Henholdsvis Ida, Jon, Ola og Pål. Grunnen til det er også enkel.

– Enkelt og greit er grunnen for det at mamma og pappa ville ha simple navn. Derfor ble det navn på tre bokstaver. Det er ikke noen annen årsak enn det.

Navneoversikt
Det er hele 9587 personer som heter Emma i Norge, mens navnet befinner seg på en 59. plass på navneoversikten. Antall mennesker som har navnet Filip er 2844, og er plassert på en fin 183. plass. Theoline er ikke på denne oversikten, som er gitt av SSB.

#NKVO-trenden

#nkvo #villmann #barn Foto: Meg selv

#

Hasthtaggen(#), eller emneknaggen som det heter på norsk, kan brukes til mye forskjellig. Den brukes ofte til å spre for eksempel bilder vi legger ut på Facebook, Instagram og Twitter. Hvis du velger å hashtagge, kan mennesker over hele verden browse over den bestemte taggen og få gleden av ditt innlegg. Så pass på! Visse hashtagger har oppnådd mer popularitet enn andre, men de mest brukte er nok #selfie og #yolo (-_-). De absolutt laimeste er derimot taggene som folk bruker for å få likes på bildene sine på Instagram. Her er den forbannede listen: #love, #instagood, #fashion, #me, #cute og #picoftheday. Ahhh, care. PS: Når du først har skrevet en bok av hashtags under det totalt uinteressante bildet ditt, ikke våg å fjern de. Det er en synd å få random likes, for så å fjerne hashtagsene fem minutter senere.

Til poenget

Den absolutt morsomste, teiteste og kuleste hashtaggen (etter min mening), er selvfølgelig #nkvo taggen. #nkvo er en forkortelse for ”Nå koser vi oss”, og kan relateres til bilder av folk som ikke alltid ser ut til å ha det like gøy. Det er som regel snikbilder av mennesker som ser fjerne, miserable og ”vi-hater-livet-akkurat-nå” ut. Det er lættis! Men kanskje noe trist? Nei, mest lættis. Humoren kan defineres som noe sær og tørr. Men er en humor som har trendet og trender hyppig på sosiale medier.

Oppskrift på #nkvo

Her er kriteriene for en godkjent #nkvo:
1. Ta bilde helst uten lyd. Sånn at du ikke blir oppdaget.
2. Ha alltid med folk på bildet. Ellers har det ingen mening.
3. Det skal være morsomt. Ikke bruk hashtaggen når du for eksempel bestiger et fjell eller spiser en god middag. #wdgaf (google den hashtaggen).

Hva du ikke skal gjøre:
1. Ikke bruk filter (svart/hvitt, redigere lys, og alt annet fancy driit for å få bildet bedre), det skal se stusselig ut.
2. Ikke la folk se deg (se inn i kameraet osv)
3. Ikke bruk rammer rundt bildet. Ta bilde med instagram-kameraet.
4. Ikke skriv et foredrag om hva som skjer på bildet. Vi skal selv klare å se det (dats the point)

Her er noen av mine #nkvo-bidrag:

#nkvo bærer bagasje alene

#nkvo lik joggedress

#nkvo plukke opp sneiper etter festival

#nkvo deilig med fadderuke si

#nkvo deilig å pisse si

#nkvo morsomt på fest si #gjesp #mobil

#nkvo overivrig på konsert

Det var det! #hdkd (håper du koste deg)

 

Blåmandag

Mange forbinder nok uttrykket blåmandag med kjedsomheten som kommer etter en dag med festing i forveien. Det gjør ikke jeg. For det er svært så sjeldent jeg bikker nedpå halvvitere og noen uheldige jeagershots på en sein søndag og ikke vil leve på mandagen igjen. Jeg forbinder derimot blåmandag med jobb. En jobb der jeg må stå 6 timer oppreist uten tilgang på stol, si “hei, kjøpssum, takk skal du ha, kvittering og hadebra” oftere enn jeg klarer å blunke, for deretter å pakke de overprisede varene i en pose hvis kunden ønsker, og til slutt smile så mye at tenna mine henger på tørk. I tillegg er kundene ofte av den rare, gale og “morsomme” sorten. Spesielt den sistnevnte skjer opp mot ti ganger per vakt. Foregående slik at kunden plutselig er komiker og skal fleipe om kvitteringen: 1) Får vel ikke igjen på skatten vel. 2) Går vel bare i søpla uansett vel (printern ikke ut hvis du ikke vil ha den, lol). Kvitteringshumor er det verste. 

I “frykt” for at sjefen min skal google-søke meg (noe han nok gjorde før jeg ble ansatt, fordi han tilsynelatende visste alt om meg og jobbintervjuet mitt varte i halvannen time) og lese at jeg har skrevet dette i arbeidstida, velger jeg ikke å si hvor jeg tjener til livets opphold ved siden av studier. Jeg selger pølser hvertfall. Og nei (!), jeg jobber ikke på kondomeriet. Til slutt vil jeg si: – Hei, takk for at du leste, håper du ikke fikk poser under øynene, hadebra og ha en fortsatt fin blåmandag. 

Jonas, du er nå innehaver av en blogg.

Tittelen er en stemme i hodet mitt. Den bekrefter at jeg har fått et nytt ansvar. Ansvaret mitt er å formidle informasjon, tekster, meninger og det som faller meg inn om temaer vi får av læreren eller som vi elever brenner for selv. Hovedsakelig er min lidenskap mye forskjellig, men bloggen må ha visse begrensninger. Målet mitt er å formidle temaene så saklig, interessant og bra som mulig. Det blir også noe totalt tilfeldig til tider. Åja, det hadde jeg helt glemt. Navnet mitt er Jonas Kronborg Irmer. Jeg er 22 år. Fra Fredrikstad, bor i Oslo. Velkommen til min blogg.